16.03.2016

Noen husker kanskje at jeg så vidt nevnte i forrige uke at jeg og ei venninne skulle ta bilder? Vel meg og Ida dro til Akershus Festning og tok noen bilder for gøy egentlig, det ble ikke så mange siden vi hadde dårlig tid. Men det var utrolig fint der, jeg har aldri vært der før så det var litt gøy å se. Bildene av meg er litt kleine syns jeg, for jeg blir så klein hvis andre tar bilde av meg, men det er jo sånn jeg er så... Det er Ida som har tatt bildene, også har jeg redigert dem litt.





vet ikke helt hva jeg gjør med munnen her...!??




Q: Hva skal du idag da?



#photoshoot #oslo #akershus #festningen #venninner #vennskap #justforfun #bilder #foto 

 

SPØRSMÅLSRUNDE

Heihei, dere! Hvordan går det med dere? Jeg føler egentlig at det er på tide med en spørsmålsrunde, den siste tiden har det vært litt trafikk på bloggen og nye faste lesere (hopefully). Også er det sikker noen som har litt spårsmøl angående _innlegget_ som jeg skrev om barndomen min. Så da er det en grei måte for dere lesere å bli kjent med meg på. Så hva enn dere lurer på ikke vær redd for å spør.  Hvem vet, kanskje jeg kjører på med en videoblogg til og med♦


I går kjøpte meg og Marie sofa til leiligheten, så vi dreiv å styrte litt, vaska trekket og tørket det. Trust me, det trengtes! Noen av flekkene har enda ikke gått bort... Så etter jeg hadde spist en god frokost ordnet vi sofaen ferdig og siden det er noen flekker igjen så dekket vi det med tepper som en midlertidig løsning. Senere dro vi ut i finværet og gikk ned til sentrum. Det er en ting jeg liker veldig godt med Oslo, jeg merker at jeg går mer enn jeg gjorde når jeg bodde hjemme i Kristiansand. Og når det er så fint vær som det var idag droppet vi likegreit trikken. Ellers har jeg ikke gjort så mye annet enn at  Marie klippet tuppene mine, Så nå skal jeg bare slappe av og kose meg, kanskje se litt PLL før jeg legger meg. 



Her er foressten en liten sniktitt på bildene Ida tok av meg, jeg publiserer resten imorra. 

Q: Flere som har vært ute i finværet idag?

 


 

#oslo #sofa #spørsmålsrunde #quetsions #spørsmål #Photoshoot #hverdag #PLL #prettylittleliars #mandag #foto

 

Tips for å forebygge depresjon!

 

Som alle vet fra før så er depresjon ett økende problem, spesielt blant unge mennesker. Jeg har selv vært der, opp til flere ganger. Og jeg kjenner flere som har vært deprimert. Så jeg tenkte å dele noen tips som har hjulpet meg, men før det så tenkte jeg å friske opp minnene deres om hva depresjon faktisk er. For det er ikke noe man er en dag så går det over. 

For å komme inn under kategorien deprimert, må man faktisk ha vært det i 2 sammenhengende uker. Man har også forskjellige grader av depresjon. 

1. Moderat

2. Mild

3. Alvorlig depresjon




 

Hoved symptomene på depresjon er bla. tap av interesse og lyst, redusert energi og økt trettbarhet. Andre kan også ha symptomer som skyldfølelse, vekttap/vektøkning, selvmordstanker, søvnforstyrrelser, og uro. Mennesker i alle aldere kan få depresjon, barn, unge, voksne og eldre. Til og med dyr kan bli deprimerte. Det finnes mange årsaker til depresjon. F.eks. hendelser som er vonde, smertefulle eller skamfulle. Det kan knyttes til egne forventninger ovenfor deg selv eller andre, stress og dårlig kost. Mange har dårlig selvbilde, raseri ovenfor seg selv, og følelse av håpløshet og hjelpeløshet. Har man vært utsatt for psykologiske belastninger kan det ha en stor rolle. Depresjon kan også være arvelig.  Noen har såkalt vinterdepresjon, og det er mangel på lys, andre har lavt stoffskifte eller mangler signalstoffer i hjernen som f.eks. serotonin.



Musikk 

Hør på musikk, og nei da skal du ikke høre på triste sanger om breakups, død og fortid.. Hør på listepop, eller sanger som du knytter til gode minner. Kanskje som har litt rytme? Noe som kanskje får deg til å ville danse SELV om du ikke er personen som danser.

Lag en plan

Det hjelper å komme inn i noen rutiner, kanskje ikke første dagen. For da virker dette som ett stort tiltak,  men trust me, det er ganske verdt det. Så sett deg ned og skriv noen få ting som skal være din faste rutine. Som f.eks. at du legger deg 23:00 i hverdager, eller at hver torsdag så må du ut å være sosial. 

Målsetting 

Sett deg ett stort mål. Også lag delmål, som du innfrir på "veien" til det store målet. Sånn at når du oppnår de mindre målene, så virker ikke hovedmålet så tiltak. + Mestringsfølelse er fantastisk for selvfølelsen. 

 

Fysisk aktivitet

Når man er deprimert er dette ett utrolig stort tiltak. Det var det hverfall for meg, men jeg ble så utrollig stolt over meg selv når jeg faktisk hadde klart å stille opp på trening når jeg minst ville det.  Trening var faktisk en av de tingene som hjalp meg å slutte med selvskadingen. Også får man en skikkelig god følelse inni seg når man har klart å fullføre en økt.

Snakk med noen

Jeg sier ikke at du må gå til en profesjonell, men snakk med noen! Det kan være en forelder, venninne eller kjæreste. Det gjør deg ingenting godt å bare bære på alt inni seg, det blir faktisk bare værre. Hvis du ikke klarer å snakke med noen, skriv alt av følelser og tanker ned i en bok. Det er bare for å få det ut, man kommer til å føle seg mye bedre med tiden.

Gjør nye ting

Dette er mitt favoritt punkt. Finn på nye ting, skap nye opplevelser og minner. Det kan f.eks. være at du og en venn tester ut en ny resturant, se en film du vanligvis ikke ser, les en bok, gå på ett museum eller teaterstykke Gjør en forandring med håret som f.eks. ny farge eller en ny frisyre. Grip dagen og opplev verden!!

 

Q: Har du noen tips mot depresjon?

 



 

#depresjon #tips #forebygge #mentalhelse #psykisk #psykisklidelse 

TAKKNEMMELIG!

Wow! Jeg sitter her med tårer i øynene og vet  nesten ikke hva jeg skal skrive.. Aller først må jeg bare takke hver og en av dere som har vært innom bloggen, sendt meg meldinger og gitt meg så fin respons på _innlegget_ tusen hjertelig takk♥ Det betyr så utrolig mye og vite at jeg har rørt mennesker der ute med min historie. Jeg var litt usikker på om jeg skulle poste innlegget og var litt usikker på om jeg kom til å få kritikk eller noe, men jeg postet likevel. Og jeg er kjempe glad jeg gjorde det. Jeg har blitt kontaktet av andre mennesker som har hatt søsken som Andrea og vært i lignende situasjoner. Det finnes så mye forskjellige mennesker der ute som sliter med sitt, og for meg hjelper det hvertfall å vite at jeg er ikke alene om å ha det vanskelig til tider. Så jeg håper virkelig jeg nådde ut til noen der ute som kanskje kjenner seg igjen og som nå ikke føler seg fullt så alene. 

 

Sliter du med deprisjon? Følg med, poster ett innlegg om tips til å forebygge depresjon senere ikveld!!



 



 

 

#personlig #sårt #takknemmelig #depresjon #selvskading 

En annerledes barndom

Dette innlegget har tatt meg 6 år å skrive. Jeg har holdt foredrag for helsepersonell og pårørende, svart på spørsmål og gudene vet hva, men jeg har aldri skrevet ett helt innlegg så personlig og upyntet om min barndom før nå. Det skyldes at jeg rett og slett ikke har klart det. Jeg har prøvd å skrive utallige ganger, men jeg bare spacer ut. Enkelte ganger har det vært fordi jeg rett og slett ikke klarer det, andre ganger har jeg kommet igang men får totalt skrivesperre. 



 

∼ Det gjorde vondt. Genseren strammet rundt armen. Det var som om den grodde inn i sårene. Jeg klarte ikke å slutte å tenke på den dagen. Dagen som forandret meg. Dagen som forandret alt. De siste åndedragene og de aller siste hjerteslagene. Det var ikke hennes feil at jeg hadde det sånn. Hun kunne ikke noe for sykdommene, men det gjorde alt verre. Jeg var plutselig helt alene, men samtidig ikke. Jeg så på klokka. Den var 10 på 3. Jeg la meg ned i sengen. Hodet ned på puta og lukket øynene. Og hver gang jeg lukket øynene ble tiden spolt tilbake og minnene dukket opp. Minnene av to søstre som elsket å være i boblebadet. Hun plasket og lo. Man ble glad av det smittende smilet hennes. Tårene trillet nedover kinnene mine. Tanken på at jeg aldri fikk oppleve den gleden igjen. Det gjorde bare vondt. Jeg blir stadig fortalt at det blir bedre med tiden, men det gjør like vondt hver gang jeg lukker øynene ∼

- Bella Hope Pedersen♥

 

Mens alle andre hadde sine daglige krangler med søsknene sine, var jeg hjemme og lekte med storesøsteren min og hadde ingenting vondt å si om henne. Når alle andre snakket stygt om sine søsken, roste jeg storesøsteren min, og som regel forklare hvorfor hun var annerledes. Hvorfor hun var sånn hun var. Hun var syk, og ble født syk. Legene hadde sagt at hun ikke kom til å bli eldre enn 3 år. Andrea var 4 år eldre enn meg, men ingen kunne se det. Alle trodde det var jeg som var storesøstera. Jeg husker jeg syns det var veldig slitsomt å høre på alle andre snakke "slemt" om sine søsken etter en krangel, jeg husker jeg syns det var så innmari utakknemlig og urettferdig. De visste ikke hvor heldige de faktisk var.  Andrea hadde ikke verbalt språk, men det betydde ikke at hun ikke kunne kommunisere. Hun kommuniserte med kroppsspråk og lyder. Hun kunne smile og le, gråte, og utrykke ubehagelighet. Akuratt som meg og deg.

 

Når man står i en sånn situasjon så er det ikke bare gode ting. Det er ren fakta. Det blir feil av meg å skrive at alt var så flott, ingen smerte og ingenting galt. Vi levde på en rosa sky. NEI, sånn var det virkelig ikke og jeg tviler sterkt på at det er sånn den dag i dag. Ingen mennesker i verden har det perfekt. Alle har problemer, store eller små. Jeg husker jeg syntes det var så utrolig frustrerende at det var lite fortåelse. Jeg klandrer ikke folk rundt meg for å ikke ha nok forståelse. Og jeg kunne ikke forvente at folkene rundt meg på barneskolen/ungdomsskolen skulle forstå heller. Verken lærere eller medelever. Til tider så forsto ikke jeg alt selv engang. Jeg hadde jo alltid mamma og pappa ved min side, og de forsto meg, men noen ganger skulle jeg ønske at familien min hadde bodd nærmere, og ikke var så spredt rundt i hele Norge. Det er ikke alltid like kult å snakke om tunge ting over telefon. Jeg husker også at jeg lengtet etter en person som forstod meg, en venn som var i samme situasjon, men det hadde jeg ikke. Så jeg følte meg ganske så alene til tider.

 

∼ Gode minner ∼

Man kan ha det gøy på alle mulige måter som man ikke har tenkt over før. Syke barn som sitter i rullestol lider av mye smerte, og sykdommene bare baller på. De klarer ikke å gå, ikke reise seg og de er heldige hvis de klarer å begeve armene sine selv. Det nærmeste de kommer til å stå er et himla ståbrett... Dette har gjort at jeg har lært å sette pris på den minste lille ting. Jeg husker spesielt godt at Andrea var veldig glad i vann. Det var en sommer mamma og pappa kjøpte ett spabad, og Andrea elsket det. Hun kunne være "fri" Plaske vilt, være vektløs og bare være lykkelig i ett øyeblikk. Det skapte så utrolig mye glede hos oss som var rundt henne. Det å høre den myke latteren hennes og se at øynene lyste opp av glede. Også var det de rare påfunnene til pappa, med bleier på hodet og føttene, jeg var ganske ung så jeg syns jo dette var helt sykt gøy. Og jeg må nesten bare le litt når jeg ser gamle bilder av det. Flyvende glass og rare lyder var jo kjempe stas. Hun holdt jo på å le seg skakk, og da kunne man ikke annet enn å le med. Selv med mye smerte kan de ha livsglede de også, perioder som er mindre smertefulle og der sykdommen ikke er på sitt værste.

Ole Brumm, han var en stor helt for Andrea. Han ble liksom en del av familien, hun hadde alltid brumm bamsen med seg i rullestolen, og det sto alltid en eller annen Ole Brumm film og rullet på tven. Det kunne være tider der hele familien satt å så på Ole Brumm sammen. Meg, Andrea, mamma og pappa. Hvem klandrer henne? Ole Brumm er jo umulig å ikke like.



 

Bekymringer om at søsteren din kan dø når som helst skal ikke ett lite barn gå å tenke på, ingen skulle kunne tenke sånn, Men sånn er livet noen ganger...  På skolen gikk jeg alltid med bekymringer for at Andrea skulle dø. Det var utallige ganger jeg forsvant  helt i min egen verden og skapte forskjellige versjoner i mitt eget hodet på hvordan jeg fikk vite at hun hadde dødd på. Som f.eks jeg så for meg at skolen fikk telefon om at hun hadde dødd, og at de voksne måtte ta meg ut av klassen for å fortelle meg det. Eller at jeg fikk telefon fra mamma og pappa når jeg står midt i skolegården. I periodene Andrea var dårlig ble de værre. Jeg klarte ikke å tenke på noe annet enn at hun kunne dø når som helst. En av mine største bekymringer var at jeg ikke skulle få sagt hade og være med henne til det siste.  Jeg ble fortalt hele tiden at jeg måtte tenke på andre ting, følge med i timen og være aktiv. Jeg gjorde som jeg ble fortalt eller jeg prøvde hvertfall, men enkelte dager klarte jeg det rett og slett ikke. Og det førte til at presentasjonen min på skolen gikk veldig opp og ned. Irritasjon skapte det også, det har hendt at det har blitt for mye for meg også har jeg lagd en krangel ut av ingenting bare fordi jeg hadde ikke peiling på hva jeg skulle gjøre med meg selv. 

En ting jeg husker som var vanskelig å forholde seg til var alle menneskene som kom inn og ut av livene våre. Helsepersonell, leger og alt mulig rart. Det var alltid en ny mann eller dame jeg måtte forholde meg til, og plutselig var han eller henne borte. Det ble veldig forvirrende og stressende. Noen av disse menneskene ble jeg jo knyttet til. Jeg er egentlig ganske irritert over helsevesenet i Norge. De skulle hatt ett fast team som fulgte disse barna og familiene dems, og ikke bare masse forskjellige randoms...

 

∼ Det er mørkt i rommet, tårene triller nedover kinnene og lander på den myke puten. Musikken klanger i ørene, men jeg lytter ikke. Det er bare bakgrunnsstøy. Alt jeg klarer å fokusere på er tankene som løper løpsk. Tankene om deg. Det gjør vondt at jeg ikke får oppleve å se deg gå ned kirkegulvet kledd i hvitt, det gjør vondt at jeg ikke kan ha tantebarn av eget kjøtt og blod. Du skulle vært her med meg. Vi skulle gjort ting søstre gjør, krangle, le og gråte sammen. Jeg kjenner på for første gang på lenge at det gjør vondt. Familielykken de fleste andre har, kan jeg aldri få. Jeg skulle bare ønske du var her sammen med meg. Jeg savner deg virkelig storesøster.. ∼



 

 

∼ Selvskading ∼

 

Selvskadingen begynte smått og uskyldig på barneskolen. Jeg husker jeg satt med en hårspenne som hadde mistet knottene sine. Også risset jeg forsiktig inn i huden på armen. Der og da, som 4 klassing skjønte jeg jo ikke alvoret. Og jeg gjorde det ett par ganger, men det ble aldri alvorlig.

Det var i 6 klasse det begynte igjen. Og det sluttet ikke... Jeg hadde så mye å tenke på, noen ganger så kjentes det ut som at hodet skulle eksplodere. Så mye smerte, frustrasjon, sinne og frykt som jeg ikke slapp ut. Det bare lå der og putret inni meg. Jeg klarer ikke å forklare det, men jeg skjønte plutselig at all smerten jeg hadde inni meg kunne "overføres" ved å skade meg selv. Jeg fortsatte med å risse opp huden min med hårspenner, men etter en stund ble det ikke nok. Jeg måtte ty til skarpere gjenstander. 

Jeg husker det så vidt, men det var en kveld jeg sto på badet med låst dør, høy musikk og bare braste ut i gråt, det kjentes nesten som at jeg var rusa så ødelagt jeg var. Jeg fant en øyenbrynskutter og gikk løs på kroppen min med den. Når jeg hadde roet meg tørket jeg blodet og gikk for å sove. Dagen etterpå når jeg våknet innså jeg hva jeg egentlig hadde gjort, jeg var full av skam og sa ikke noe til noen. Jeg skjulte kuttene med lange og store hettegensere. Tiden etter husker jeg såvidt, jeg gikk inn i en dyp deprisjon og var ganske langt nede. Ingen skjønte hvor vondt jeg hadde det. For er det en ting jeg er ekstremt flink til så er det å skjule hvordan jeg har det. Og det har jeg vært så lenge jeg kan huske. Det er jo ikke en bra egenskap, for jeg klarer å skjule det for selv de nærmeste, som kjenner meg ut og inn..

Året før og årene etter Andrea døde husker jeg svært lite av. Jeg husker at vi hadde henne hjemme den siste perioden, og at natten hun døde våknet jeg brått av at mamma og pappa gråt høyt. Jeg gikk inn på soverommet dems og etter det er alt svart. Mamma har fortalt meg at jeg kollapset på gulvet, mer en det husker jeg ikke... Begravelsen husker jeg heller ikke noe av, bare lite øyeblikk fra når de heiste ned kista. Opp igjennom årene har jeg irritert meg over at jeg ikke husker det, jeg har til og med gått til psykolog for å prøve å grave frem minnene, men alt er svart. Det er som ett stort svart tomrom, men jeg tenker at hvis det er fortrengt såppas dypt at jeg ikke selv med profesjonell hjelp kan huske noe, så er det like greit at jeg ikke husker det. 

Tiden etterpå var helt jævelig egentlig. Jeg gikk på en skikkelig smell. Noen ganger er jeg egentlig overassket over at jeg fortsatt er i live. Jeg husker ingenting, men jeg vet at selvskadingen ble verre når vi skulle feire første julen uten Andrea. Jeg syntes det var helt feil at vi skulle være glade på julaften. Det var jo bursdagen hennes. Selvskadingen ble verre. Sårene ble større, dypere og det ble mer blod. Jeg klarte ikke å slutte. Det var som om at jeg var avhengig. Jeg visste ikke annet enn å påføre meg selv så mye smerte. Jeg ble mer innesluttet og gikk inn i en enda dypere deprisjon. Jeg kunne gå 2-3 dager uten å spise. Livsgnisten var borte.

Alt det vonde har formet meg som person, og det er både positive og negative ting. Men alt i alt har jeg det stort sett bra, jeg har lært så utrolig mye av dette og den eneste personen jeg kan takke er Andrea. Hun vil alltid være med meg. Hvem vet, maybye she's watching over me♥

 



#personlig #sykdom #barndom #selvskading #handikapp #funksjonshemmet #psykisk #psykiskhelse #hverdag #depresjon #olebrumm #minner #død #søskenkjærlighet #søsken #lillesøster #storesøster