16.03.2016

Noen husker kanskje at jeg s vidt nevnte i forrige uke at jeg og ei venninne skulle ta bilder? Vel meg og Ida dro til Akershus Festning og tok noen bilder for gy egentlig, det ble ikke s mange siden vi hadde drlig tid. Men det var utrolig fint der, jeg har aldri vrt der fr s det var litt gy se. Bildene av meg er litt kleine syns jeg, for jeg blir s klein hvis andre tar bilde av meg, men det er jo snn jeg er s... Det er Ida som har tatt bildene, ogs har jeg redigert dem litt.





vet ikke helt hva jeg gjr med munnen her...!??




Q: Hva skal du idag da?



#photoshoot #oslo #akershus #festningen #venninner #vennskap #justforfun #bilder #foto 

 

SPRSMLSRUNDE

Heihei, dere! Hvordan gr det med dere? Jeg fler egentlig at det er p tide med en sprsmlsrunde, den siste tiden har det vrt litt trafikk p bloggen og nye faste lesere (hopefully). Ogs er det sikker noen som har litt sprsml angende _innlegget_ som jeg skrev om barndomen min. S da er det en grei mte for dere lesere bli kjent med meg p. S hva enn dere lurer p ikke vr redd for spr.  Hvem vet, kanskje jeg kjrer p med en videoblogg til og med♦


I gr kjpte meg og Marie sofa til leiligheten, s vi dreiv styrte litt, vaska trekket og trket det. Trust me, det trengtes! Noen av flekkene har enda ikke gtt bort... S etter jeg hadde spist en god frokost ordnet vi sofaen ferdig og siden det er noen flekker igjen s dekket vi det med tepper som en midlertidig lsning. Senere dro vi ut i finvret og gikk ned til sentrum. Det er en ting jeg liker veldig godt med Oslo, jeg merker at jeg gr mer enn jeg gjorde nr jeg bodde hjemme i Kristiansand. Og nr det er s fint vr som det var idag droppet vi likegreit trikken. Ellers har jeg ikke gjort s mye annet enn at  Marie klippet tuppene mine, S n skal jeg bare slappe av og kose meg, kanskje se litt PLL fr jeg legger meg. 



Her er foressten en liten sniktitt p bildene Ida tok av meg, jeg publiserer resten imorra. 

Q: Flere som har vrt ute i finvret idag?

 


 

#oslo #sofa #sprsmlsrunde #quetsions #sprsml #Photoshoot #hverdag #PLL #prettylittleliars #mandag #foto

 

Tips for forebygge depresjon!

 

Som alle vet fra fr s er depresjon ett kende problem, spesielt blant unge mennesker. Jeg har selv vrt der, opp til flere ganger. Og jeg kjenner flere som har vrt deprimert. S jeg tenkte dele noen tips som har hjulpet meg, men fr det s tenkte jeg friske opp minnene deres om hva depresjon faktisk er. For det er ikke noe man er en dag s gr det over. 

For komme inn under kategorien deprimert, m man faktisk ha vrt det i 2 sammenhengende uker. Man har ogs forskjellige grader av depresjon. 

1. Moderat

2. Mild

3. Alvorlig depresjon




 

Hoved symptomene p depresjon er bla. tap av interesse og lyst, redusert energi og kt trettbarhet. Andre kan ogs ha symptomer som skyldflelse, vekttap/vektkning, selvmordstanker, svnforstyrrelser, og uro. Mennesker i alle aldere kan f depresjon, barn, unge, voksne og eldre. Til og med dyr kan bli deprimerte. Det finnes mange rsaker til depresjon. F.eks. hendelser som er vonde, smertefulle eller skamfulle. Det kan knyttes til egne forventninger ovenfor deg selv eller andre, stress og drlig kost. Mange har drlig selvbilde, raseri ovenfor seg selv, og flelse av hplshet og hjelpelshet. Har man vrt utsatt for psykologiske belastninger kan det ha en stor rolle. Depresjon kan ogs vre arvelig.  Noen har skalt vinterdepresjon, og det er mangel p lys, andre har lavt stoffskifte eller mangler signalstoffer i hjernen som f.eks. serotonin.



Musikk 

Hr p musikk, og nei da skal du ikke hre p triste sanger om breakups, dd og fortid.. Hr p listepop, eller sanger som du knytter til gode minner. Kanskje som har litt rytme? Noe som kanskje fr deg til ville danse SELV om du ikke er personen som danser.

Lag en plan

Det hjelper komme inn i noen rutiner, kanskje ikke frste dagen. For da virker dette som ett stort tiltak,  men trust me, det er ganske verdt det. S sett deg ned og skriv noen f ting som skal vre din faste rutine. Som f.eks. at du legger deg 23:00 i hverdager, eller at hver torsdag s m du ut vre sosial. 

Mlsetting 

Sett deg ett stort ml. Ogs lag delml, som du innfrir p "veien" til det store mlet. Snn at nr du oppnr de mindre mlene, s virker ikke hovedmlet s tiltak. + Mestringsflelse er fantastisk for selvflelsen. 

 

Fysisk aktivitet

Nr man er deprimert er dette ett utrolig stort tiltak. Det var det hverfall for meg, men jeg ble s utrollig stolt over meg selv nr jeg faktisk hadde klart stille opp p trening nr jeg minst ville det.  Trening var faktisk en av de tingene som hjalp meg slutte med selvskadingen. Ogs fr man en skikkelig god flelse inni seg nr man har klart fullfre en kt.

Snakk med noen

Jeg sier ikke at du m g til en profesjonell, men snakk med noen! Det kan vre en forelder, venninne eller kjreste. Det gjr deg ingenting godt bare bre p alt inni seg, det blir faktisk bare vrre. Hvis du ikke klarer snakke med noen, skriv alt av flelser og tanker ned i en bok. Det er bare for f det ut, man kommer til fle seg mye bedre med tiden.

Gjr nye ting

Dette er mitt favoritt punkt. Finn p nye ting, skap nye opplevelser og minner. Det kan f.eks. vre at du og en venn tester ut en ny resturant, se en film du vanligvis ikke ser, les en bok, g p ett museum eller teaterstykke Gjr en forandring med hret som f.eks. ny farge eller en ny frisyre. Grip dagen og opplev verden!!

 

Q: Har du noen tips mot depresjon?

 



 

#depresjon #tips #forebygge #mentalhelse #psykisk #psykisklidelse 

TAKKNEMMELIG!

Wow! Jeg sitter her med trer i ynene og vet  nesten ikke hva jeg skal skrive.. Aller frst m jeg bare takke hver og en av dere som har vrt innom bloggen, sendt meg meldinger og gitt meg s fin respons p _innlegget_ tusen hjertelig takk♥ Det betyr s utrolig mye og vite at jeg har rrt mennesker der ute med min historie. Jeg var litt usikker p om jeg skulle poste innlegget og var litt usikker p om jeg kom til f kritikk eller noe, men jeg postet likevel. Og jeg er kjempe glad jeg gjorde det. Jeg har blitt kontaktet av andre mennesker som har hatt ssken som Andrea og vrt i lignende situasjoner. Det finnes s mye forskjellige mennesker der ute som sliter med sitt, og for meg hjelper det hvertfall vite at jeg er ikke alene om ha det vanskelig til tider. S jeg hper virkelig jeg ndde ut til noen der ute som kanskje kjenner seg igjen og som n ikke fler seg fullt s alene. 

 

Sliter du med deprisjon? Flg med, poster ett innlegg om tips til forebygge depresjon senere ikveld!!



 



 

 

#personlig #srt #takknemmelig #depresjon #selvskading 

En annerledes barndom

Dette innlegget har tatt meg 6 r skrive. Jeg har holdt foredrag for helsepersonell og prrende, svart p sprsml og gudene vet hva, men jeg har aldri skrevet ett helt innlegg s personlig og upyntet om min barndom fr n. Det skyldes at jeg rett og slett ikke har klart det. Jeg har prvd skrive utallige ganger, men jeg bare spacer ut. Enkelte ganger har det vrt fordi jeg rett og slett ikke klarer det, andre ganger har jeg kommet igang men fr totalt skrivesperre. 



 

∼ Det gjorde vondt. Genseren strammet rundt armen. Det var som om den grodde inn i srene. Jeg klarte ikke slutte tenke p den dagen. Dagen som forandret meg. Dagen som forandret alt. De siste ndedragene og de aller siste hjerteslagene. Det var ikke hennes feil at jeg hadde det snn. Hun kunne ikke noe for sykdommene, men det gjorde alt verre. Jeg var plutselig helt alene, men samtidig ikke. Jeg s p klokka. Den var 10 p 3. Jeg la meg ned i sengen. Hodet ned p puta og lukket ynene. Og hver gang jeg lukket ynene ble tiden spolt tilbake og minnene dukket opp. Minnene av to sstre som elsket vre i boblebadet. Hun plasket og lo. Man ble glad av det smittende smilet hennes. Trene trillet nedover kinnene mine. Tanken p at jeg aldri fikk oppleve den gleden igjen. Det gjorde bare vondt. Jeg blir stadig fortalt at det blir bedre med tiden, men det gjr like vondt hver gang jeg lukker ynene ∼

- Bella Hope Pedersen♥

 

Mens alle andre hadde sine daglige krangler med ssknene sine, var jeg hjemme og lekte med storessteren min og hadde ingenting vondt si om henne. Nr alle andre snakket stygt om sine ssken, roste jeg storessteren min, og som regel forklare hvorfor hun var annerledes. Hvorfor hun var snn hun var. Hun var syk, og ble fdt syk. Legene hadde sagt at hun ikke kom til bli eldre enn 3 r. Andrea var 4 r eldre enn meg, men ingen kunne se det. Alle trodde det var jeg som var storesstera. Jeg husker jeg syns det var veldig slitsomt hre p alle andre snakke "slemt" om sine ssken etter en krangel, jeg husker jeg syns det var s innmari utakknemlig og urettferdig. De visste ikke hvor heldige de faktisk var.  Andrea hadde ikke verbalt sprk, men det betydde ikke at hun ikke kunne kommunisere. Hun kommuniserte med kroppssprk og lyder. Hun kunne smile og le, grte, og utrykke ubehagelighet. Akuratt som meg og deg.

 

Nr man str i en snn situasjon s er det ikke bare gode ting. Det er ren fakta. Det blir feil av meg skrive at alt var s flott, ingen smerte og ingenting galt. Vi levde p en rosa sky. NEI, snn var det virkelig ikke og jeg tviler sterkt p at det er snn den dag i dag. Ingen mennesker i verden har det perfekt. Alle har problemer, store eller sm. Jeg husker jeg syntes det var s utrolig frustrerende at det var lite fortelse. Jeg klandrer ikke folk rundt meg for ikke ha nok forstelse. Og jeg kunne ikke forvente at folkene rundt meg p barneskolen/ungdomsskolen skulle forst heller. Verken lrere eller medelever. Til tider s forsto ikke jeg alt selv engang. Jeg hadde jo alltid mamma og pappa ved min side, og de forsto meg, men noen ganger skulle jeg nske at familien min hadde bodd nrmere, og ikke var s spredt rundt i hele Norge. Det er ikke alltid like kult snakke om tunge ting over telefon. Jeg husker ogs at jeg lengtet etter en person som forstod meg, en venn som var i samme situasjon, men det hadde jeg ikke. S jeg flte meg ganske s alene til tider.

 

∼ Gode minner ∼

Man kan ha det gy p alle mulige mter som man ikke har tenkt over fr. Syke barn som sitter i rullestol lider av mye smerte, og sykdommene bare baller p. De klarer ikke g, ikke reise seg og de er heldige hvis de klarer begeve armene sine selv. Det nrmeste de kommer til st er et himla stbrett... Dette har gjort at jeg har lrt sette pris p den minste lille ting. Jeg husker spesielt godt at Andrea var veldig glad i vann. Det var en sommer mamma og pappa kjpte ett spabad, og Andrea elsket det. Hun kunne vre "fri" Plaske vilt, vre vektls og bare vre lykkelig i ett yeblikk. Det skapte s utrolig mye glede hos oss som var rundt henne. Det hre den myke latteren hennes og se at ynene lyste opp av glede. Ogs var det de rare pfunnene til pappa, med bleier p hodet og fttene, jeg var ganske ung s jeg syns jo dette var helt sykt gy. Og jeg m nesten bare le litt nr jeg ser gamle bilder av det. Flyvende glass og rare lyder var jo kjempe stas. Hun holdt jo p le seg skakk, og da kunne man ikke annet enn le med. Selv med mye smerte kan de ha livsglede de ogs, perioder som er mindre smertefulle og der sykdommen ikke er p sitt vrste.

Ole Brumm, han var en stor helt for Andrea. Han ble liksom en del av familien, hun hadde alltid brumm bamsen med seg i rullestolen, og det sto alltid en eller annen Ole Brumm film og rullet p tven. Det kunne vre tider der hele familien satt s p Ole Brumm sammen. Meg, Andrea, mamma og pappa. Hvem klandrer henne? Ole Brumm er jo umulig ikke like.



 

Bekymringer om at ssteren din kan d nr som helst skal ikke ett lite barn g tenke p, ingen skulle kunne tenke snn, Men snn er livet noen ganger...  P skolen gikk jeg alltid med bekymringer for at Andrea skulle d. Det var utallige ganger jeg forsvant  helt i min egen verden og skapte forskjellige versjoner i mitt eget hodet p hvordan jeg fikk vite at hun hadde ddd p. Som f.eks jeg s for meg at skolen fikk telefon om at hun hadde ddd, og at de voksne mtte ta meg ut av klassen for fortelle meg det. Eller at jeg fikk telefon fra mamma og pappa nr jeg str midt i skolegrden. I periodene Andrea var drlig ble de vrre. Jeg klarte ikke tenke p noe annet enn at hun kunne d nr som helst. En av mine strste bekymringer var at jeg ikke skulle f sagt hade og vre med henne til det siste.  Jeg ble fortalt hele tiden at jeg mtte tenke p andre ting, flge med i timen og vre aktiv. Jeg gjorde som jeg ble fortalt eller jeg prvde hvertfall, men enkelte dager klarte jeg det rett og slett ikke. Og det frte til at presentasjonen min p skolen gikk veldig opp og ned. Irritasjon skapte det ogs, det har hendt at det har blitt for mye for meg ogs har jeg lagd en krangel ut av ingenting bare fordi jeg hadde ikke peiling p hva jeg skulle gjre med meg selv. 

En ting jeg husker som var vanskelig forholde seg til var alle menneskene som kom inn og ut av livene vre. Helsepersonell, leger og alt mulig rart. Det var alltid en ny mann eller dame jeg mtte forholde meg til, og plutselig var han eller henne borte. Det ble veldig forvirrende og stressende. Noen av disse menneskene ble jeg jo knyttet til. Jeg er egentlig ganske irritert over helsevesenet i Norge. De skulle hatt ett fast team som fulgte disse barna og familiene dems, og ikke bare masse forskjellige randoms...

 

∼ Det er mrkt i rommet, trene triller nedover kinnene og lander p den myke puten. Musikken klanger i rene, men jeg lytter ikke. Det er bare bakgrunnssty. Alt jeg klarer fokusere p er tankene som lper lpsk. Tankene om deg. Det gjr vondt at jeg ikke fr oppleve se deg g ned kirkegulvet kledd i hvitt, det gjr vondt at jeg ikke kan ha tantebarn av eget kjtt og blod. Du skulle vrt her med meg. Vi skulle gjort ting sstre gjr, krangle, le og grte sammen. Jeg kjenner p for frste gang p lenge at det gjr vondt. Familielykken de fleste andre har, kan jeg aldri f. Jeg skulle bare nske du var her sammen med meg. Jeg savner deg virkelig storesster.. ∼



 

 

∼ Selvskading ∼

 

Selvskadingen begynte smtt og uskyldig p barneskolen. Jeg husker jeg satt med en hrspenne som hadde mistet knottene sine. Ogs risset jeg forsiktig inn i huden p armen. Der og da, som 4 klassing skjnte jeg jo ikke alvoret. Og jeg gjorde det ett par ganger, men det ble aldri alvorlig.

Det var i 6 klasse det begynte igjen. Og det sluttet ikke... Jeg hadde s mye tenke p, noen ganger s kjentes det ut som at hodet skulle eksplodere. S mye smerte, frustrasjon, sinne og frykt som jeg ikke slapp ut. Det bare l der og putret inni meg. Jeg klarer ikke forklare det, men jeg skjnte plutselig at all smerten jeg hadde inni meg kunne "overfres" ved skade meg selv. Jeg fortsatte med risse opp huden min med hrspenner, men etter en stund ble det ikke nok. Jeg mtte ty til skarpere gjenstander. 

Jeg husker det s vidt, men det var en kveld jeg sto p badet med lst dr, hy musikk og bare braste ut i grt, det kjentes nesten som at jeg var rusa s delagt jeg var. Jeg fant en yenbrynskutter og gikk ls p kroppen min med den. Nr jeg hadde roet meg trket jeg blodet og gikk for sove. Dagen etterp nr jeg vknet inns jeg hva jeg egentlig hadde gjort, jeg var full av skam og sa ikke noe til noen. Jeg skjulte kuttene med lange og store hettegensere. Tiden etter husker jeg svidt, jeg gikk inn i en dyp deprisjon og var ganske langt nede. Ingen skjnte hvor vondt jeg hadde det. For er det en ting jeg er ekstremt flink til s er det skjule hvordan jeg har det. Og det har jeg vrt s lenge jeg kan huske. Det er jo ikke en bra egenskap, for jeg klarer skjule det for selv de nrmeste, som kjenner meg ut og inn..

ret fr og rene etter Andrea dde husker jeg svrt lite av. Jeg husker at vi hadde henne hjemme den siste perioden, og at natten hun dde vknet jeg brtt av at mamma og pappa grt hyt. Jeg gikk inn p soverommet dems og etter det er alt svart. Mamma har fortalt meg at jeg kollapset p gulvet, mer en det husker jeg ikke... Begravelsen husker jeg heller ikke noe av, bare lite yeblikk fra nr de heiste ned kista. Opp igjennom rene har jeg irritert meg over at jeg ikke husker det, jeg har til og med gtt til psykolog for prve grave frem minnene, men alt er svart. Det er som ett stort svart tomrom, men jeg tenker at hvis det er fortrengt sppas dypt at jeg ikke selv med profesjonell hjelp kan huske noe, s er det like greit at jeg ikke husker det. 

Tiden etterp var helt jvelig egentlig. Jeg gikk p en skikkelig smell. Noen ganger er jeg egentlig overassket over at jeg fortsatt er i live. Jeg husker ingenting, men jeg vet at selvskadingen ble verre nr vi skulle feire frste julen uten Andrea. Jeg syntes det var helt feil at vi skulle vre glade p julaften. Det var jo bursdagen hennes. Selvskadingen ble verre. Srene ble strre, dypere og det ble mer blod. Jeg klarte ikke slutte. Det var som om at jeg var avhengig. Jeg visste ikke annet enn pfre meg selv s mye smerte. Jeg ble mer innesluttet og gikk inn i en enda dypere deprisjon. Jeg kunne g 2-3 dager uten spise. Livsgnisten var borte.

Alt det vonde har formet meg som person, og det er bde positive og negative ting. Men alt i alt har jeg det stort sett bra, jeg har lrt s utrolig mye av dette og den eneste personen jeg kan takke er Andrea. Hun vil alltid vre med meg. Hvem vet, maybye she's watching over me♥

 



#personlig #sykdom #barndom #selvskading #handikapp #funksjonshemmet #psykisk #psykiskhelse #hverdag #depresjon #olebrumm #minner #dd #sskenkjrlighet #ssken #lillesster #storesster